Jeg leste ferdig
Imperial Bedrooms i løpet av gårsdagen, og nå sitter jeg igjen med en følelse av utmattet tomhet. Sikkert fordi jeg har ventet så lenge på denne boken, og nå når den er utlest har antiklimakset slått til. Men jeg er også utmattet fordi boken i noen deler har beskrivelser som er vanskelig og vonde og lese, og fordi det på langt nær har gått godt for karakterene fra romanen
Less than Zero.
Begynnelsen har en slags optimisme over seg. Jeg forteller Clay informerer oss om at de ble laget en film om han og hans venner. Så følger hans refleksjon over
Less than Zero (fra nå
LtZ)og filmen som var basert på boken, men som likevel var svært ulik, og denne metarefleksjonen er svært interessant, og skaper et bildet av Clay som reflektert, og på mange måter endret i løpet av de siste 25 årene. Endret i negativ retning skal det vise seg.
I likhet med handlingen i
LtZ starter romanen med at Clay ankommer Los Angeles etter fire måneder på østkysten, nærmere bestemt New York. Han er nå en suksessfull
scren-writer og er i Los Angeles for å bistå i casting-prosessen for filmen
The Listeners som han har skrevet og er med på å produsere. Som en digresjon kan det nevnes at Bret Easton Ellis selv laget adaptasjonen av sin
short story samling,
The Informers, en film som kom ut i 2009, og som
The Listeners nok skal være en slags parodi på. Det bør også nevnes at roman tittelen,
Imperial Bedrooms, er hentet fra en Elivis Castello sang, hvilket
LtZ også er.
På fest hos Blaire og Trent, som nå er gift, treffer han en ung håpefull skuespillerinne som han innleder et forhold til. Forutsetningen for forholdet er at Clay skal caste henne i en rolle i hans nye film, et løfte han ikke har til intensjon å holde. Det viser seg imidlertid at ikke bare Clay har relasjoner til skuespillerinnen. Både Julian, Rip (fra
LtZ) og en mannlig skuespiller som siden blir funnet død og maltraktert har hatt et forhold til den unge kvinnen, og det viser seg fort at Rip, som nå har hatt så mange ansiktsløftninger at han ligner på et monster ”He looks like he’s been quickly dipped in acid; things fell of, skin was removed. It’s almost defiantly grotesque” (2010:31), nå er enda mørkere enn har var i sin infamøse fortid. Og forholdet de tre har til den unge skuespillerinnen vil i god Ellis stil skape voldsfurore.
Det er ingen forbedring eller anger å spore i
Imperial Bedrooms. Jeg skal ikke avsløre for mye av handlingen, for dette er absolutt en roman som bør leses, men jeg sitter igjen med en spesiell sinnsstemning etter å ha lest denne boken. Clay som for meg alltid har fremstått som en av de mildere karakterene i Ellis’ forfatterskap er riktig nok ikke enda blitt en Patrick Bateman, men hans misantropi vokser og hans menneskelighet utviskes i løpet av romanen. Som når Blaire tilbyr å gjøre ham en tjeneste, og han kun ser henne som en heks: ”She holds out a hand. I wait a beat before reaching out to take it but once I stand up up I let it go. She’s a witch, someone whispers into my ear.Who is she? I ask. She’s a wirch, the voice says. Like all of them” (2010:168). Denne stemmen er selvsagt Clay selv, og selv Blaire er han på dette tidspunktetet fullstendig fremmedgjort fra.
Språket i
Imperial Bedrooms er forbausende, eller kanskje ikke så forbausende, likt det man finner i
LtZ, det er deskriptivt og enkelt, med lite metaforbruk, hvilket forsterker romanens realisme. I handlingen er det en følelse av stillstans, av kollaps, og mange scener fra
Imperial Bedrooms kunne like godt vært hentet fra
LtZ . Men istedenfor å selve være tenåring, er nå Clay på jakt etter de unge, som han kan caste som tenåringer i sin nye film. Romanen er mørk, sterk, tidvis svært morsom og fremstår i likhet med LtZ som en sterk samfunnssatire. Igjen er det overfladiske Hollywood som får gjenomgå, men hvis man drar det litt lenger bør de fleste av oss føle oss truffet når man leser denne romanen. Det følte i hvert fall jeg.
Bildet er av forfatter Bret Easton Ellis.
Imperial Bedrooms er hans femte roman.
