Jeg er ingen fan av søndager. Særlig ikke søndager som denne med lavt skydekk. Hele dagen er rett og slett bare gloomy. Men sangen er fin og trøstesløs på samme tid. Jeg hørte om den første gang jeg leste Jean Rhys' Good morning, midnight, og det, at man på 1930-tallet også hadde en opplevelse av søndager som noe melankolskt og stillestående, gjør meg merkelig nok litt oppløftet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar