Spy games

Det går i spion fortellinger om dagen. På søndag gjorde jeg meg ferdig med Ian McEwans Sweet Tooth, og i går begynte jeg så vidt på Aslak Nores En norsk spion. Innledningsvis likte jeg godt McEwans roman, men etter hvert lot jeg meg ikke engasjere lenger. Det på tross av at romanens protagonist, Serena Frome, er en karakter som både er spennende og som jeg tror på. Det er heller forfatteren hun i form av sin stilling hos MI5 innleder et forhold til, Tom Haley, (som visstnok skal være basert på McEwan selv) som gjør at noe stopper opp for meg. Synd egentlig, for her ligger alt til rette for at jeg virkelig skal la meg rive med, mens det som skjedde var at jeg pliktleste de siste  femti sidene. McEwan er ofte kjent for å ha avslutninger som setter en støkk i leseren, men heller ikke her innfrir han denne gangen.

Nå lever jeg i håpet om mer spenning i Nores skjønnlitterære debut. Jeg liker opplegget med en norsk spion, og lever i håpet om at etterretningsoperatør, Peter Wessel, kan bli en norsk Carl Gustav Hamilton.