We'll slide down the surface of things

We'll slide down the surface of things . . . Old U2 on the stereo and gridlock jams the streets two blocks from the club and I'm not really hearing the things that are being said in the back of the limousine, just words--technobeat, slamming, moonscape, Semtex, nirvana, photogenic--and names of people I know--Jade Jagger, Iman, Andy Garcia, Patsy Kensit, the Goo-Goo Dolls, Galliano--and fleeting pieces of subjects I'm usually interested in--Doc Martens, Chapel Hill, the Kids in the Hall, alien abduction, trampolines--because right now I'm fidgeting with an unlit joint, looking up through the limo's sunroof, spacing on the sweeping patterns spotlights are making on the black buildings above and around us. Baxter and Lauren are sitting across from Chloe and me and I'm undergoing a slow-motion hidden freak-out, focusing on our excruciating progress toward the club while Chloe keeps trying to touch my hand, which I let her do for seconds at a time before I pull away to light one of Baxter's cigarettes or to rewind the U2 tape or to simply touch my forehead, specifically not looking in the direction of Lauren Hynde or how her legs are slightly spread or the way she's staring sadly back at her own reflection in the tinted windows. "We all live in a yellow limousine," Baxter sing-laughs. "A yellow limousine," Chloe sings too, giggling nervously, looking over at me for approval. I give it by nodding at Baxter, who's nodding back, and I'm shuddering. We'll slide down the surface of things . . .

Håper ikke jeg har brutt for mye av opphavsretten til romanen Glamorama nå, noe jeg vel egentlig antar at jeg har. Men ærlig talt, jeg har (dessverre) ikke så mange som følger bloggen (tell all your friends!) at jeg egentlig har noe å bekymre meg for. Utdraget stammer fra Bret Easton Ellis' overnevnte roman, og jeg tenkte på romanen da jeg så på Top Model på TV3 tidligere i dag. For det er vel nettopp livet som portretteres i romanen disse unge jentene - og mange andre - ønsker seg. Og det er fullstendig forståelig for hvem vil ikke være evig ung, super skinny og drapert i designerklær? Men å reflektere litt over ens forhold til skjønnhet og en bransje som bak den polerte overflaten kan ha noen stygge baksider er vel ikke så dumt.

Bildet øverst er forøvrig hentet fra coveret til britiske Vouge, med vakre Rosie Huntington-Whiteley som modell. Fotoserien av henne inne i magasinet har det passende navnet "Glamorama".