Siden forrige gang...

har jeg både shoppet og lest, en svært god kombinasjon spør du meg.
Jeg har lest Jay McInerneys The last Bachelor, som viste seg å være en novellesamling, Amsterdam av Ian McEvan og er nå halveis inn i Herta Müllers Hjetedyr.

The last Bachelor er en samling av tolv noveller, alle med mer eller mindre samme tematikk (ulykkelig kjærlighet og misforståelsene som oppstår i kvinne/mann dynamikken). Felles for historiene er at karakterene for det meste er økonomisk uavhengige, og eller tilhører en elite innen kunst eller finansverdenen. I to av novellene møter vi tidligere kjente karakterer. Allison Poole fra Story of my life i ”Penelope on the Pound” og Corrine Calloway fra Brightness Falls (1992) og The Good Life (2006). I sistnevnte roman innleder Corrine et forhold med finansmannen Luke som hun møter i etterkant av 9/11 katastrofen. I novellen ”The March” er forholdet mellom de to avsluttet, men følelser vekkes til livet når hun tilfeldigvis møter ham på gaten. ”The March” går over noen timer, en lørdag 15. februar 2003 i New York City. Landet mobiliserer til krig mot Irak, og i New Yorks gater demonstreres det mot krigen. Corrine fortviler over den brutale måten politiet behandler de protesterende på, og hun og venne ser med skrekk på hvordan den grunnlovsfestede ”right of assembly” blir tilsidesatt av politifolk som ønsker å holde de protesterende unna FN-bygningen. Når Corrine ser en politimann hun kjenner fra tiden etter 9/11, da hun jobbet på et suppekjøkken som serverte mat til redningsmannskapet, forsøker hun å oppnå kontakt for å forstå hans atferd, men hun lykkes ikke. Tankene hennes glir mot Luke, og til avgjørelsen de tok om å ikke forlate sine respektive partnere, en avgjørelse hun nå angrer.

Jeg er ikke helt overbegeistret for denne novellesamlingen. Den fungerer greit som underholdning, men setter ikke varige spor. I tillegg til ”The March”, som jeg synes er en av de sterkeste novellene vil jeg trekke frem tittelnovellen ”The Last Beachelor” og ”Putting down Daisy som gode. Et av mine ankepunkter mot denne samlingen er at karakterene nærmest blir karikerte i sin utspekulerthet. Særlig den gravide konen i ”Putting down Daisy”, som når hun finner ut at hennes mann har vært utro krever hans katt gjennom ti år avlivet. Mannen på sin side gjennomfører dette, men når han angrer på avgjørelsen ser han det som en god nok grunn til å gjenoppta forholdet med sin elskerinne.

Amsterdam og Hjertedyr vil jeg skrive mer om senere.

Over til shopping. Jeg har kjøpt beige chinos fra ACNE (jeg elsker stilen til Dianne Keaton i Annie Hall, dette er et første steg mot den) rosa singlet fra Monki og Zebra bluse fra Zara.

Helg

Helgen har vært veldig fin. Møtte noen venner ute på fredag, på lørdag var det utflukt til "sukkerbiten" som ligger utenfor opraen, med påfølgende forfriskeninger. Vel hjemme ble det drukket god rosevin og spiste hjemmelaget sashimi. I dag har vi feiret min fars fødselsdag. For anledning hadde jeg på meg en korallfarget kjole fra H&M, sammen med et bredt belte også fra H&M og sandaler fra Diesel.

Bok-shopping

Etter en hyggelig lunsj med en god venninne gikk jeg i dag på bok-shopping. Bøkene jeg kjøpte var Hjertedyr av Nobelpris vinner i litteratur fra 2009, Herta Müller, The last Bachelor av Jay McInerney og For You og Amsterdam begge av Ian McEwan.

Boken jeg skal lese først er The last Bachelor, dette fordi Amazon enda ikke har klart å levere min utgave av Imperial Bedrooms, og fordi forfatter Jay McInerney og Bret Easton Ellis er venner og gjerne har en relativt lik tematikk. Ellis har da faktisk lånt (eller stjålet) karakteren Alison Poole som vi møter i McInerneys roman Story of my life fra 1988, og dratt henne inn i handlingen i American Psycho (hvor hun bare så vidt ikke bøter med livet) og inni sin mest omfattende roman Glamorama. Nå høres det kanskje ut som om jeg ikke er spent på å lese McInerneys nyeste bok, men kun leser den i påvente av noe bedre, det stemmer ikke. Ja, jeg gleder meg veldig, veldig, veldig til å lese Imperial Bedrooms, men jeg er også svært spent på å lese McInerneys’, og de tre andre romanene jeg kjøpte i dag.

St. Hansaften

I dag er det St. Hansaften og til min store glede strålende vær. Senere er det vennenbesøk som står for døren, spise god mat, drikke godt avkjølt Rosévin og nyte været og samtalene. Jeg skal ha på meg en blå kjole med hvite katter fra Zara (lettere Miu Mui inspirert, men her med katter ikke svaler), sandaler fra ACNE, Ray Ban Wayfare solbriller og Speedy vesken fra Louis Vuitton. Håper alle får en riktig fin dag!

Less than Zero

På norsk er Under nullpunket. Romanen ble utgitt i 1985, og er Bret Easton Ellis’ debutroman. Ellis var bare tyve år da Less than Zero ble utgitt, og han begynte å skrive på den som en del av et Creative writing kurs ved Bennington College. I sin samtid ble Less than Zero kalt sitt tiårs Catcher in the Rye (av J.D. Sallinger). Og man blir sittende igjen med et skremmende bilde av, ikke bare åttitallets ungdomskultur, men et samfunn og en verden som har et altfor sterkt fokus rettet mot kjendiskultur og ytre attributter, noe som gjør romanen vel så aktuell i 2010 som i 1985.

I Less than Zero møter vi Clay som er på juleferie hjemme i Los Angeles etter et halvt år på college på østkysten av USA. Han og hans venner; ekskjæresten Blair, Trent ”a male modell”, Rip hans dopdealer og Julian, Clays tidligere bestekompis, er alle unge, attraktive, rike og disillusjonerete. Selve handlingen går over fire uker og og er en reise i minner, alkohol, dop og vold. Selv om voldsbruken er mindre voldsom her enn i de sendere Ellis’ romanene (og jeg tenker da selvfølgelig i særlig grad på American Psycho fra 1991), har den en fremtredende rolle som dyster stemningsskaper. Språket er kort og konsist, med fraser som gjenstas for å vise deres betydning for Clay. ”Disappear Here. The syringe fills with blood. You’re a beautiful boy and that is all that matters. Wonder if he’s for sale. People are afraid to merge. ” Slike gjentagende fraser finner man også i Ellis andre verk, og på mange måter setter Ellis med Less than Zero standareden for resten av sitt forfatterskap. Noen av karakteren fra Less than Zero finner man igjen i de senere romanene (og én novellesamling) men først i Imperial Bedrooms vil vi få oppfølgerhistorien til disse vakre ”You’re a beautiful boy, Clay, but that’s about it”, men likevel så tomme karakterene.

Objektivt er nok ikke Less than Zero den beste debutromanen som er skrevet, men for meg er den det. Den er en sterk, og på sin måte svært samfunnskritisk, samtidig som om den aldri moraliserer. Og det er nok disse egenskapene som gjør at jeg liker den så godt. Jeg har to ord: les den!
(Bildet er hentet fra den heller forferdelige filmatiseringen av romanen fra 1987.)

Knausgård og The A-team

Jeg henger etter på Knausgård lesningen, men i går fikk jeg endelig lest Min kamp 4. I dette bindet følger vi Karl Ove etter gymnaset hvor han har et års lærervikariat i Nord-Norge. Det er også noen tilbakeblikk fra gymnastiden da faren begynte å drikke, men det Karl Ove for det meste selv tenker på er å ha sex. Tematikken fra Ut av verden er tilstede her, for attenårige Kanusgård ser på de unge jentene, men hans ”forelskelse” virker i verste fall svært uskyldig. De beste partiene synes jeg er de fra gymnastiden hvor faren begynner å drikke. I partiene fra Nord-Norge kan det ble litt for mye fyllehistorier og blackouts for min del, særlig sjokkerende er det vel heller ikke. Det er ikke unikt at unge menn drikker for mye og ikke kommer seg på jobb mandagsmorgenen. Det sagt, jeg er en stor fan av Knausgård, og jeg liker ham ikke noe mindre etter å ha lest denne boken. Jeg leste faktisk den 473 siders lange boken på under én dag, og det sier noe om hvor drivende og godt skrevet den faktisk er.

Etter Knausgård lesningen gjorde jeg noe helt annet. Jeg var på kino og så The A-team. Jeg husker TV serien fra min barndom, og jeg likte den. Filmen var egentlig alt man kunne forvente at den skulle være. Lite selvhøytidelig, fullspekket med actionscener (gutta flyr en tanks!?!), kjapp, underholdene og morsom. Jeg ble faktisk veldig overrasket over hvor godt jeg liket filmen. Til forskjell fra TV-serien følger vi ikke fire Vietnamveteraner, Hannibal Smith, Murdock, B.A. Baracus og Tempelton ”Face” Peck er nå hentet rett ut fra Irak-krigen. Etter et mislykket oppdrag hvor de i etterkant blir stilt for krigsrett, rømmer de i storslått stil og setter i gang med oppdraget å renvaske seg. Det er mange logiske brister i denne filmen, men hvis man er villig til å overse dem og ta filmen for det den er, ren underholdning, tror jeg ikke man blir skuffet. Og jeg må si, Bradley Cooper som spiller Face er heit! (Se bildet.)

Klubbkveld med jentene

I dag er det klubbkveld med jentene. Vi skal drikke øl og spise pizza på Hells Kitchen, og jeg gleder meg veldig. Siden det til tider blir altfor sjelden at man møtes alle sammen har jeg pyntet meg litt for anledningen.
Det lilla skjørtet er fra Acne, og kostet i sin tid en liten formue. Jeg elsker fargen, men bruker det dessverre altfor sjelden. Leopardtoppen er fra H&M, høye sandaler fra Diesel og Ray Ban Aviator solbriller.

Røde Knokler

Jeg nevnte at jeg skulle skrive mer om Less than Zero. Så hva skjedde? Jo, jeg begynte å lese en krim som virkelig fenget meg (jeg leser sjelden krim). En krim med handling fra Shetland. Og den var overraskende spennende, og i den norske oversettelsen jeg leste var språket enkelt, men godt og lesningen behagelig og drivende. I Røde knokler (orignialt Red Bones) finner en ung arkeolog beinrester etter et menneske under en utgravning på en av Shetlandsøyene. Kort tid etter blir den gamle kvinnen som bor like ved utgravingsstedet funnet død, og politietterforsker Jimmy Perez får en vanskelig sak å løse. Først er han ikke sikker på at kvinnens dødsfall er noe annet enn en ulykke, men sammen med kvinnens barnebarn, den uerfarne politimannen Sandy Wilson, nøster han trådende sammen og blir klar over at årsaken til kvinnens død strekker seg mange tiår tilbake i tid.

Røde knokler er en del av forfatter Ann Cleves’ Shetland Island Quartet. Røde knokler er bok tre i denne kvartetten, og jeg har nå fått lysten til også lese de andre tre bøkene. Cleves har i tillegg til bøkene fra Shetland et meget omfattende forfatterskap bak seg.

Avslappet torsdag

I dag er en slik dag hvor alt annet enn casual påkledning føles helt utenkelig. Det jeg har på meg er en strikket topp fra H&M (som jeg fikk meg på byttekvelden), lette og behagelige bukser fra Monki, lave Converse, smykke fra Cos og briller fra Chanel.

Mer om Less than Zero som jeg nevnte i forrige innlegg kommer snart.

Less than zero og SATC 2

Jeg er veldig spent! Bret Easton Ellis' nyeste bok Imperial Bedrooms er snart tilgjengelig, og jeg gleder virkelig til å lese den. I mellomtiden skal jeg gjenlese min all time favoritt debutroman, denne også av Ellis', Less than Zero (på norsk Under nullpunktet). Imperial Bedrooms er faktisk en oppføler til Less than Zero, 25 år etter denne først ble utgitt.

En annen ting jeg gelder meg til er å se Sex and the City 2. Den skal jeg se i morgen. Kritikkerene har jo virkelig slaktet denne filmen, men jeg skal gå inn med åpent sinn og i hvertfall glede meg over de vakre klærene. En liten digresjon er at Bret Easton Ellis og forfatteren av boken Sex and the City som tv-serien er basert på, Candance Bushnell, er gode venner. I Ellis' fantastiske roman fra 1998, Glamorama møter vi blant annet Carries gode venn Stanford Blatch, og Mirandas date i første sesong, Skipper Johnston, i tillegg til Candance Bushnell selv.

Merk at Bret Easton Ellis har signert min utgave av Less than Zero. God mandag!

Byttekveld

I går hadde jeg og noen venninner klesbyttekveld. Gjestene ankom med enorme poser og trillekofferter, så begynte kleseuforien. I dag sitter jeg igjen med et lite tårn av nye klær som jeg fikk helt gratis, og jeg har til og med god miljøsamvittighet. Ikke verst! I dag skal jeg ha på meg en av kjolene jeg byttet til meg i går. En blondekjole fra H&M, sammen med French Sole ballerinesko og Ray Ban Clubmaster-solbriller.

Ferdig!

Gud finnes i detaljene, sies det, og i John Irvings siste roman er detaljrikdommen fullstendig. De lange beskrivelsene, særlig av karakterene, er typisk for hans stil, og gir ham en særegen forfatterstemme. Men alle detaljene og beskrivelsene kan også være med på å utmatte leseren.

Last night in Twisted River (på norsk Siste natt i Twisted River) tar oss med på en dramatisk, men også lang reise fra Twisted River, en liten tømmerlandsby i New Hampshire til Boston, Vermont, Iowa City, Toronto, tilbake til Twisted River, for så avsluttes på en liten øy i Ontario-provinsen. Reisen så vel som handlingen strekker seg fra 1954 til 2005. Det er Danny Baciagalupo og hans far kokken Dominic Baciagalupo vi følger. Som tolvåring misoppfatter Danny Baciagalupo faren og Indianerkvinnen Janes elskov med at faren blir angrepet av en bjørn. For å redde faren slår han bjørnen i hjel med en stekepanne. Det viser seg fort at Danny har begått en fatal feil. Jane bodde sammen med den lokale, og voldelige politimannen Carl, og slik starter faren og sønnens flukt. De blir underveis godt hjulpet av farens venn, den tøffe og på sin måte godhjertede, tømmerfløteren Ketchum.

Danny vokser opp til å bli en meget berømt forfatter, han skriver under pseudonymet Danny Angel. Dominic endrer også navn, men fortsetter sitt kokkeyrke. Men at Carl en dag skal finne dem virker uunngåelig, og når oppgjøret først finner sted føles det, i hvert fall for denne leseren, forløsnede.

Redselen for å miste de som står en nær er et sentralt tema i denne som i så mange av Irvings andre romaner. Både for Dominic som frykter for sønnen, og etter hvert sønnesønnens liv, Danny som er redd at noe skal skje med både sønnen og faren, og for Ketchum som frykter at noe skal skje med dem alle. Og selvsagt blir det dødsfall. Man kan dra ut en viss moral om at en ikke skal ta de man elsker for gitt, for på samme måte som mennesker plutselig kan dukke opp i livet ditt, kan de plutselig bli tatt fra deg.

Siden romanen strekker seg over fem tiår, er det et Amerika i forandring, og i siste instans en supermakt på hell vi møter. Vietnamkrigen, valget i 2000, 11. september 2001, og krigen mot terror ligger som referansepunkter i romanen.

John Ivring er utvilsomt en god historieforteller, og språket i romanen er behagelig å lese. Men for min del blir ikke Last night in Twisted River stående igjen som min favoritt blant hans romaner, til det liker jeg A prayer for Owen Meany og A Widow for a year for godt. Jeg synes også at romanen blir i lengste laget, og at avslutningen, en salgs ”happy ending”, blir for søt og påtatt. Men for all del – alt i alt en lesverdig og underholdende roman.

Jeg er snart ferdig med å lese...

Last night in Twisted River. Følg med for min mening om John Irvings 12. bok. Bildet er tatt på balkongen hjemme hos meg. Det er utrolig deilig at sommeren er her!