Less than Zero

På norsk er Under nullpunket. Romanen ble utgitt i 1985, og er Bret Easton Ellis’ debutroman. Ellis var bare tyve år da Less than Zero ble utgitt, og han begynte å skrive på den som en del av et Creative writing kurs ved Bennington College. I sin samtid ble Less than Zero kalt sitt tiårs Catcher in the Rye (av J.D. Sallinger). Og man blir sittende igjen med et skremmende bilde av, ikke bare åttitallets ungdomskultur, men et samfunn og en verden som har et altfor sterkt fokus rettet mot kjendiskultur og ytre attributter, noe som gjør romanen vel så aktuell i 2010 som i 1985.

I Less than Zero møter vi Clay som er på juleferie hjemme i Los Angeles etter et halvt år på college på østkysten av USA. Han og hans venner; ekskjæresten Blair, Trent ”a male modell”, Rip hans dopdealer og Julian, Clays tidligere bestekompis, er alle unge, attraktive, rike og disillusjonerete. Selve handlingen går over fire uker og og er en reise i minner, alkohol, dop og vold. Selv om voldsbruken er mindre voldsom her enn i de sendere Ellis’ romanene (og jeg tenker da selvfølgelig i særlig grad på American Psycho fra 1991), har den en fremtredende rolle som dyster stemningsskaper. Språket er kort og konsist, med fraser som gjenstas for å vise deres betydning for Clay. ”Disappear Here. The syringe fills with blood. You’re a beautiful boy and that is all that matters. Wonder if he’s for sale. People are afraid to merge. ” Slike gjentagende fraser finner man også i Ellis andre verk, og på mange måter setter Ellis med Less than Zero standareden for resten av sitt forfatterskap. Noen av karakteren fra Less than Zero finner man igjen i de senere romanene (og én novellesamling) men først i Imperial Bedrooms vil vi få oppfølgerhistorien til disse vakre ”You’re a beautiful boy, Clay, but that’s about it”, men likevel så tomme karakterene.

Objektivt er nok ikke Less than Zero den beste debutromanen som er skrevet, men for meg er den det. Den er en sterk, og på sin måte svært samfunnskritisk, samtidig som om den aldri moraliserer. Og det er nok disse egenskapene som gjør at jeg liker den så godt. Jeg har to ord: les den!
(Bildet er hentet fra den heller forferdelige filmatiseringen av romanen fra 1987.)