Knausgård og The A-team

Jeg henger etter på Knausgård lesningen, men i går fikk jeg endelig lest Min kamp 4. I dette bindet følger vi Karl Ove etter gymnaset hvor han har et års lærervikariat i Nord-Norge. Det er også noen tilbakeblikk fra gymnastiden da faren begynte å drikke, men det Karl Ove for det meste selv tenker på er å ha sex. Tematikken fra Ut av verden er tilstede her, for attenårige Kanusgård ser på de unge jentene, men hans ”forelskelse” virker i verste fall svært uskyldig. De beste partiene synes jeg er de fra gymnastiden hvor faren begynner å drikke. I partiene fra Nord-Norge kan det ble litt for mye fyllehistorier og blackouts for min del, særlig sjokkerende er det vel heller ikke. Det er ikke unikt at unge menn drikker for mye og ikke kommer seg på jobb mandagsmorgenen. Det sagt, jeg er en stor fan av Knausgård, og jeg liker ham ikke noe mindre etter å ha lest denne boken. Jeg leste faktisk den 473 siders lange boken på under én dag, og det sier noe om hvor drivende og godt skrevet den faktisk er.

Etter Knausgård lesningen gjorde jeg noe helt annet. Jeg var på kino og så The A-team. Jeg husker TV serien fra min barndom, og jeg likte den. Filmen var egentlig alt man kunne forvente at den skulle være. Lite selvhøytidelig, fullspekket med actionscener (gutta flyr en tanks!?!), kjapp, underholdene og morsom. Jeg ble faktisk veldig overrasket over hvor godt jeg liket filmen. Til forskjell fra TV-serien følger vi ikke fire Vietnamveteraner, Hannibal Smith, Murdock, B.A. Baracus og Tempelton ”Face” Peck er nå hentet rett ut fra Irak-krigen. Etter et mislykket oppdrag hvor de i etterkant blir stilt for krigsrett, rømmer de i storslått stil og setter i gang med oppdraget å renvaske seg. Det er mange logiske brister i denne filmen, men hvis man er villig til å overse dem og ta filmen for det den er, ren underholdning, tror jeg ikke man blir skuffet. Og jeg må si, Bradley Cooper som spiller Face er heit! (Se bildet.)